Villmannen har vært på tur igjen, og hvis du tror du har vært overalt og kjørt rå off-piste, men ikke vært i Engelberg, så finns det en pudderhimmel for deg også!
 |
| Titlis - Fjellet skianlegget i Engelberg ligger på har utsikt over alpene så langt øyet rekker |
Jeg kom nettopp tilbake fra en uke i Englefjell(direkte oversatt), og nå forstår jeg hvorfor det kalles det. Med 450cm snøfall før vi kom ned, var stedet kledd hvitt av puddersnø, og englebekledningen ble tykkere og tykkere da det fortsatte å falle 50 cm mens vi var der. Det var som om englene kledde på seg sine beste og hviteste fjær for å dra på fest med selveste Gud. Nå finnes det visstnok også sorte engler, men de var ikke der, eller svært tynnkledde og nærmest usynlige, og den historien er også for spesielt interesserte.
Vi var fire stykker med baggasje, to snøbrett og to par av de breieste telemarkskiene du har sett inne i en Skoda Octavia på vei fra Zurich til Engelberg. En Skoda Octavia har aldri vært stappet fullere, den var som en sprengfylt bratwurst. Hanne satt skvist mellom Cecilie på den ene siden, og snøbrett og ski på den andre, og trykket ble så stort at etter beina hadde sovna, sovna like gjerne rumpa hennes, overkroppen og hodet. Da vi skulle hente bilen hadde dama hos bilutleieselskapet Europcar klarte å lire av seg at ingen biler kom med skistativ på taket lenger, selv om man kunne bestille det hos dem. Så sa hun at det kun var type magnetisk skistativ og KUN plass til to par ski! Brettene var uansett for breie og passet ikke på fislestativet. Da vi sa at vi ikke kunne bruke bilen siden vi var fire stykker og alle med skiutstyr, og bilen ment til fire, spurte hun om vi ville ha en større bil, som om det var løsningen på problemet. Vi kalte et skistativ ett dritt-stativ, og endte opp med å legge ned det ene setet, og presse inn to par ski og to brett i det hullet, og måtte plassere Hanne på den harde midtputa halveis oppå ski, staver, brett og støvler. Takk til Europcar...nei!
Nærmere og nærmere våre våte pudderdrømmer ble veien stadig mer svingete og bratt. Skodaen hadde heldigvis "pigs in the decks" som Petter Solberg ville sagt det, så det var "only-only" og ikke no "but-but". Vi spøkte og lo, mens vi kjente spenningen stige ettersom bilen bet seg oppover den slyngete fjellveien. Fjellsidene fortsatte bare å tårne seg majestetisk opp rundt oss på alle kanter, og det var som de stille hvisket: Respekt!
Vi trodde det skulle ta to timer å kjøre ned til Engelberg fra flyplassen i Zurich, men brukte bare en time og ti minutter, og det var uten å bli knipset i fotoboksene som sto oppstilt som statens utsendte pengeinnkrevere på veien. Vel fremme i Engelberg sto fjellene i giv akt, var som om de hadde ventet oss. Det skulle nemlig snø første dagen Tirsdag, og 15-20 cm med puddersnø falt. Vi sto hele dagen, men sikten og at vi måtte venne oss til de bratte puddersnøelementene fjellet bød på, gjorde at nedfartene ikke ble de mest spennende denne dagen. Vi var likevel storfornøyde med dagen, og de to drevne alpegeitene av oss (les: Jon Atle og Cecilie) mente det var de beste forholdene de hadde hatt! (de ante ikke hva som ventet!!)
Titlis Skiinfo.no: http://www.skiinfo.no/sentrale-sveits/engelberg-titlis/skianlegg.html
Skredvarsel Sveits(Avalanche warning): http://www.slf.ch/lawinenbulletin/lawinengefahr/index_EN
Sjekk ut løypekart og mer her: http://www.titlis.ch/en/titlis/titlis_info/maps
Etter litt sparring mellom Jon Atle og Kalle, ble vi enige om at han var med. Han var en liten, sympatisk og hyggelig fyr som hadde jobbet i Zurich noen dager og så sitt snitt til å ta en avstikker til Titlis før han måtte hjem. Vi var nå 5 personer som gjorde oss klare til å krafse til oss den første urørte og jomfruelige puddersnøen på fjellet. Vi testet at alle skredsøkere fungerte på toppen av breen og skle forsiktig ned mot inngjeringen. Det så bratt og forlokkende ut.
Bresprekker asså, spennende. Jeg kjente det begynte å kile litt i skrotten da jeg med pudder til knærne skuffet nedover så bratt terreng at jeg hadde problemer med å svinge uten å falle eller få for stor fart. Hanne bestemte seg raskt for å ikke bli med videre nedover, og snek seg inn mot løypa igjen. Jeg hadde lyst til å prøve meg videre nedover, selv om jeg ikke ante hva som ventet. Vi ble enige om å ringe hverandre da vi kom ned.
Pause klokka 1230 første dagen. Vi spiser på Jochpass, som vi kalte flatheisen, fordi det gikk en heis fra fjelletfoten og nedfarten fra Titlis og over til toppen Jochstock. Disse to toppene deler uansett dalen som Steinbergerbreen ligger i. På Jockstock-siden av flatheisen ligger Alpstübli, en veldig hyggelig skihytte med spisested. Vi prøvde de fleste av nedfartene og heisene denne dagen for å bli kjent i området og mulighetene som skulle by seg. I løpet av dagene skulle vi få nok muligheter i perfekte forhold - vi ønsket ikke la disse gå fra oss eller la pudderet ligge urørt:)
Det kan trygt sies at vi var helt lammslåtte over de 2 første dagene i Engelberg. Snøen. Folkene (minus asiatene såklart). Været. Afterskien. Fjellsidene. Utsikten. Maten. Byen. Stedet innfridde alle forventninger, og vi så frem til resten av uka på dette fantastiske stedet i midten av de Sveitsiske alpene.
Jeg følger opp med flere innlegg, bilder og film fra turen ettersom innhold blir redigert og mottatt fra andre på turen.
20.02.2013 - Claus
Utsikten fra Hotel Cathine - vi aner at solen skal trenge gjennom skylaget
Vi var fire stykker med baggasje, to snøbrett og to par av de breieste telemarkskiene du har sett inne i en Skoda Octavia på vei fra Zurich til Engelberg. En Skoda Octavia har aldri vært stappet fullere, den var som en sprengfylt bratwurst. Hanne satt skvist mellom Cecilie på den ene siden, og snøbrett og ski på den andre, og trykket ble så stort at etter beina hadde sovna, sovna like gjerne rumpa hennes, overkroppen og hodet. Da vi skulle hente bilen hadde dama hos bilutleieselskapet Europcar klarte å lire av seg at ingen biler kom med skistativ på taket lenger, selv om man kunne bestille det hos dem. Så sa hun at det kun var type magnetisk skistativ og KUN plass til to par ski! Brettene var uansett for breie og passet ikke på fislestativet. Da vi sa at vi ikke kunne bruke bilen siden vi var fire stykker og alle med skiutstyr, og bilen ment til fire, spurte hun om vi ville ha en større bil, som om det var løsningen på problemet. Vi kalte et skistativ ett dritt-stativ, og endte opp med å legge ned det ene setet, og presse inn to par ski og to brett i det hullet, og måtte plassere Hanne på den harde midtputa halveis oppå ski, staver, brett og støvler. Takk til Europcar...nei!
Hotel Cathrin - bare 3 minutter å gå til første heis opp og god frokost!
Nærmere og nærmere våre våte pudderdrømmer ble veien stadig mer svingete og bratt. Skodaen hadde heldigvis "pigs in the decks" som Petter Solberg ville sagt det, så det var "only-only" og ikke no "but-but". Vi spøkte og lo, mens vi kjente spenningen stige ettersom bilen bet seg oppover den slyngete fjellveien. Fjellsidene fortsatte bare å tårne seg majestetisk opp rundt oss på alle kanter, og det var som de stille hvisket: Respekt!
Vi trodde det skulle ta to timer å kjøre ned til Engelberg fra flyplassen i Zurich, men brukte bare en time og ti minutter, og det var uten å bli knipset i fotoboksene som sto oppstilt som statens utsendte pengeinnkrevere på veien. Vel fremme i Engelberg sto fjellene i giv akt, var som om de hadde ventet oss. Det skulle nemlig snø første dagen Tirsdag, og 15-20 cm med puddersnø falt. Vi sto hele dagen, men sikten og at vi måtte venne oss til de bratte puddersnøelementene fjellet bød på, gjorde at nedfartene ikke ble de mest spennende denne dagen. Vi var likevel storfornøyde med dagen, og de to drevne alpegeitene av oss (les: Jon Atle og Cecilie) mente det var de beste forholdene de hadde hatt! (de ante ikke hva som ventet!!)
Offisiellt løypekart - Pistenkarten
Noen relevante linker og ressurser for området:
Titlis webcam: http://www.titlis.ch/de/skigebiet/titlis_live/webcamTitlis Skiinfo.no: http://www.skiinfo.no/sentrale-sveits/engelberg-titlis/skianlegg.html
Sjekk ut løypekart og mer her: http://www.titlis.ch/en/titlis/titlis_info/maps
Onsdag - Første solpudderdag - STEINBERGBREEN!
Noen av oss, Jon Atle og Cecilie, har en del alpeturer i baggasjen og var svært bevisst på hva de ville. I tillegg møtte vi denne første pudder-dagen en svenske som heter Kalle, som var på leting etter offpiste-kompiser og spennende rutevalg. Han hadde hørt av kompiser at Steinbergerbreen - en av de mest krevende og spennende turene på Titlis-massivet kunne kjøres på egenhånd - men var litt skeptisk og søkte derfor allierte.
Fra toppen av Klein Titlis 3028 meter over havet. Første soldag med nypudder, Onsdag!
Lammslåtte av utsikten gjør vi oss klare til Steinbergbreen - min beste snowboardopplevelse noensinne!
Etter litt sparring mellom Jon Atle og Kalle, ble vi enige om at han var med. Han var en liten, sympatisk og hyggelig fyr som hadde jobbet i Zurich noen dager og så sitt snitt til å ta en avstikker til Titlis før han måtte hjem. Vi var nå 5 personer som gjorde oss klare til å krafse til oss den første urørte og jomfruelige puddersnøen på fjellet. Vi testet at alle skredsøkere fungerte på toppen av breen og skle forsiktig ned mot inngjeringen. Det så bratt og forlokkende ut.
Achtung!!!
Da vi satte utfor så jeg på skiltet ved sperringene: - Achtung! Warning! Not official piste. Crevasses!Bresprekker asså, spennende. Jeg kjente det begynte å kile litt i skrotten da jeg med pudder til knærne skuffet nedover så bratt terreng at jeg hadde problemer med å svinge uten å falle eller få for stor fart. Hanne bestemte seg raskt for å ikke bli med videre nedover, og snek seg inn mot løypa igjen. Jeg hadde lyst til å prøve meg videre nedover, selv om jeg ikke ante hva som ventet. Vi ble enige om å ringe hverandre da vi kom ned.
 |
| Steinbergbreen - Fjellsiden som blåste alt annet enn pudder ut av tankene mine |
Pause klokka 1230 første dagen. Vi spiser på Jochpass, som vi kalte flatheisen, fordi det gikk en heis fra fjelletfoten og nedfarten fra Titlis og over til toppen Jochstock. Disse to toppene deler uansett dalen som Steinbergerbreen ligger i. På Jockstock-siden av flatheisen ligger Alpstübli, en veldig hyggelig skihytte med spisested. Vi prøvde de fleste av nedfartene og heisene denne dagen for å bli kjent i området og mulighetene som skulle by seg. I løpet av dagene skulle vi få nok muligheter i perfekte forhold - vi ønsket ikke la disse gå fra oss eller la pudderet ligge urørt:)
Vi hadde helt klart maksimal uttelling med vær og snøforhold på turen - vi stopper og vurderer nedfartene
Nedover bratte og nypudrete renner på vei mot nederste del av Steinbergbreen - adrenalinkick i 45 grader
Hanne på vei nedover foran meg i renna - øverst i bildet skimtes sletta på Jochpass med traversheisen
Det kan trygt sies at vi var helt lammslåtte over de 2 første dagene i Engelberg. Snøen. Folkene (minus asiatene såklart). Været. Afterskien. Fjellsidene. Utsikten. Maten. Byen. Stedet innfridde alle forventninger, og vi så frem til resten av uka på dette fantastiske stedet i midten av de Sveitsiske alpene.
 |
Afterski på vei ned fra fjellet - vi stopper underveis og tar med oss god stemning... ...og vond ostefondue-lukt blandet med dagens ferske svettelukt i denne bula fylt av opp av skibumser og røkla |
Til sist en liten smakebit fra Eivind som sto på alpinski sine hoppkunster, filmet av Jon Atle:
20.02.2013 - Claus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar